RJÅNES UNGDOMSSENTER 
RJÅNES UNGDOMSSENTER
Oversikt andakter:
Andakter:
Når vi møter en venn eller en
venninne, sier vi kanskje ”Hei på deg!”, ”Slapp av og slå av en prat!”
Når vi skilles sier vi: ”Ha det!” eller noe lignende.
Fadervåret har en helt annen
omgangstone. Der har vi med Gud å gjøre. Da er det ikke to likemenn som møtes
for å slå av en prat. Da er det et lite menneske som møter Den hellige. En
hjelpeløs som møter Den allmektige.
Gjennom ”Fadervår” har Jesus lært
oss hva som passer seg når vi skal tale med Gud. Når du møter han, skal du få
si : FADER VÅR. Du får komme med tillit som et barn til en far. Når du
slutter skal du si :”For riket er ditt, makten og æren i evighet. Amen.”
Nokså forskjellig, ikke sant! Det
passer seg ikke med ”Hei på deg!” og ”Ha det!” til en slik Gud. Vi skal
vise respekt. For Gud er suveren. Han har ingen over seg og ingen ved siden av
seg. Ingen makt i verden kan styrte han fra hans trone. Han har ikke bare et
rike blant flere riker, – men han har selve riket. Det riket som aldri skal
forgå.
Tenk også på alt vi ber ham om i
”Fadervåret!” Vi ber om at hans navn må holdes hellig, hans rike komme,
hans vilje skje. Vi ber om daglig brød, om tilgivelse, vern i fristelse og vern
mot alt ondt. Og vi vet: Han hører, og han bønnhører. Ikke rart da at Jesus lærte
oss å gi han ære. Avslutningen av ”Fadervår” skulle minne oss om å tilbe
og ære Han alene.
SUVEREN
”Gud har ingen over seg og ingen
ved siden av seg.”
Denne andakta er henta frå
”Lyskasteren” av Egil Sjåstad. Lunde
Forlag.
”Jo, jeg vil!!” Slik hyler
småbarnet når det ikke får viljen sin. Samme innstilling finner vi egentlig
hos mennesker i alle aldre. Vi har ikke lett for å bøye av hvis det virkelig
er noe vi vil. Det protesterer inni oss når vi ikke får viljen vår.
Den tredje bønnen i Fadervår lyder:
”La din vilje skje.” På den måten bøyer vi vår vilje
under Guds vilje. Det er ingen lett bønn
å be, dette. Ofte kan nok innstillingen være slik den var hos en forelsket
gutt. Han ba : ”Skje din vilje, Gud – men jenta vil jeg ha !”
Likevel – det er en trygg bønn å
be. Når vi overlater oss til Gud på denne måten, vet vi jo at det er til en
allmektig far vi ber. Hans vilje er alltid den beste. Legg dine framtidsplaner
over i hans hender! Selv om ikke han alltid vil det du vil, er hans plan
tryggest og best for deg.
Han har full oversikt – også over
framtida.
Når vi ber: ”La din vilje skje på
jorden som i himmelen” er det likevel mye, mye mer enn mitt liv det dreier seg
om. Det dreier seg om at Gud må få sin vilje med hele denne verden.
I himmelen er alt som skjer, Guds
vilje. Her på jorden har synden ødelagt så mye. Det Gud først og fremst vil,
er at folk må bli frelst. ”Han som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære
sannheten å kjenne.” (1 Tim 2,4)
La oss be om at Guds vilje må skje
– både med vårt eget liv – og med denne verden.
Der mennesker bøyer seg for Guds
vilje, er det som om noe av himmelen er kommet ned på jorden.
HUSK :
Guds vilje er alltid den beste.
Denne andakta er henta frå
”Lyskasteren” av Egil Sjåstad. Lunde
Forlag.
Når vi i Fadervåret ber: ”Frels
oss fra det onde”, ber vi ikke først og fremst om å unngå ulykker og
sykdom. Det hører også med. Men hovedsaken er at vi ber om hjelp til ikke å
gi etter for alt som vil føre oss bort fra Gud. Ingen ting er så ondt som det
som vil spore meg av fra himmelveien.
Satan går omkring som en brølende løve.
Han har bare onde planer for livet ditt. Sannelig er det ikke rart at Jesus lærte
oss å be : ”Frels oss fra det onde.” Hver gang du ber Fadervåret ber du om
vern imot alt som vil føre deg på feil spor slik at du ikke når himmelen.
Et fall i synd er én ting. Det er
noe ondt. Men enda verre er det om du blir liggende der og ikke bryr deg, men
fortsetter som om ingenting hadde hendt. Husk at bønnen om tilgivelse og bønnen
om vern mot det onde begge hører med i Fadervåret. Det skal minne deg om at
Jesus både har makt til å tilgi synder og makt til å holde deg fast på
himmelveien. De to tingene hører sammen. Det er trygt å overlate sitt liv i
Guds hender og be:
”Frels oss fra det onde”.
TRYGT Å VITE
Jesus har makt til å tilgi, og han
har makt til å bevare.
Denne andakta er henta frå
”Lyskasteren” av Egil Sjåstad. Lunde
Forlag.
Gi
oss i dag vårt daglige brød
vi takker deg, o Gud. Amen.”
Ved å takke for maten, viser vi at
Han er den som gir oss alt vi trenger. Han holder livet vårt oppe. Han har
skapt alt som lever og gror, og som gir menneskene føde. Gud har ikke bare med
det åndelige å gjøre. Nei, han er interessert i kroppen vår, i helsa vår, i
hverdagen vår, i matlysta vår.
I denne fjerde bønnen i Fadervår
ber vi Gud om at han må ordne det slik at vi slipper å lide nød. All uro og
frykt for framtida legger vi fram for han som har skapt oss. Han holder vårt
liv oppe så lenge som han ser det rett og tjenlig. Av hans ånd skal vi få ta
imot både mat og klær, hus og hjem, godvær og uvær, medgang og motgang.
For mange mennesker er Fadervårets
fjerde bønn en desperat bønn. De sulter og har ikke nok mat. Guds verden er
blitt kaotisk. Syndefallet gjorde verden til en vanskelig verden å bo i. Synden
er den dypeste årsak til all nød.
I bønnen om daglig brød ber vi om
at Gud må hindre ondskapen i å spre seg. Når vi ber slik,
stiller vi oss også åpne så Gud
kan bruke oss til å lindre nød i verden. Det nytter ikke å be denne bønnen
og samtidig være hardhjertet mot dem som sulter.
Fullkomment blir det ikke her på
jord før Jesus kommer igjen. Da skal hele skaperverket
bli nytt – og bare godt. Da trenger
vi ikke lenger å be:”Gi oss i dag vårt daglige brød.”
TIL ETTERTANKE:
Det nytter ikke å be denne bønnen
og samtidig være hardhjertet mot dem som sulter.
Denne andakta er henta frå
”Lyskasteren” av Egil Sjåstad. Lunde
Forlag.
”Fadervåret” er en bønn som
bare passer for barn. Det er barnet som sier far. Er du et Guds barn, er
”Fadervår” en bønn for deg – uansett alder! Den som tror på Jesus, er født
på ny og er blitt barn i Guds familie.
Barna i et hjem ber på mange måter.
De kommer med gråt og klage. De roper og skriker.
De går til mor og far både med godt
og vondt. Takk og fryd hører også med. Du har vel sett barn kommer med strålende
øyne for å fortelle noe? Med ivrige fakter forklarer de foreldrene det de
opplever som stort og gledelig.
Du har også en Far å gå til med
alle ting. En som alltid har tid til å lytte. Han har det aldri for travelt til
å bry seg om din bønn. Du får komme med klage og gråt, med rop og nød, med
ønsker og planer, med fryd og glede. Du har rett til det.
Det største er at du får komme med
dine synder. Med alt som gikk galt for deg. Du får
vise til Jesus og be Gud tilgi deg
for Hans skyld. Gud sendte jo Jesus for å ta på seg syndene dine. Det er Han
som har gjort det mulig for deg å bli Guds barn. Nå står Gud med åpne armer.
Han tar imot syndere som kommer. Han støter deg ikke fra seg, men tilgir deg,
mer fullkomment enn noen far på jorden kan tilgi sitt barn.
Tenk på dette neste gang du sier
disse to enkle, men innholdsrike ordene: Fader vår.
DET STØRSTE:
Det største er at du får komme med
dine synder.
Denne andakta er henta frå
”Lyskasteren” av Egil Sjåstad. Lunde
forlag.
Det er flere hundre store
folkegrupper i verden som enda ikke har hørt evangeliet på sitt språk. For
dem er kristendommen en fjern, ukjent religion, hvis de i det hele tatt har hørt
om den.
Når vi ber i Fadervår: ”La
ditt rike komme”, tenker vi på disse folkegruppene. De er enda ikke nådd av
kristen misjon. Men de har samme rett til å høre som vi har.
Denne andre bønnen i Fadervår er
derfor en ”misjonsbønn”. Da blir den samtidig også en bønn om at unge
mennesker må bli grepet av Kristus og få lyst til å være med i misjonen.
Hver gang en ung kristen blir med i et misjonslag er det Gud selv som svarer på
denne bønnen. Hver gang en ungdom melder seg til tjeneste og sier : ”Jeg tror
jeg har et misjonærkall –”, ja, så er det Gud selv som oppfyller bønnen
om at hans rike må komme. Hans rike er underveis!!!
Men denne bønnen i Fadervår rekker
lenger. Guds rike er ikke kommet for fullt før Jesus selv kommer igjen. Da skal
han samle alle sine disipler fra alle folkeslag.
Da skal ingen lenger kunne gjøre
opprør mot Gud. Ingen skal lenger ha mulighet til å gjøre
noe vondt mot Guds barn. Da er Guds
rike kommet med kraft og herlighet – slik Jesus selv sa det. Vi skal få se
fram imot den dagen, og vi skal få be om at den snart må komme.
EN MISJONSBØNN:
Den andre bønnen i Fadervår er en
misjonsbønn.
”La ditt rike komme!!!”
Denne andakta er henta frå
”Lyskasteren” av Egil Sjåstad. Lunde
Forlag.
”Led
oss ikke inn i fristelse”
”Det er ikke så farlig! Du vil
tjene på å fuske. Bare Litt! – Ikke si sannheten nå! Finn en unnskyldning!
– En liten bløff mot mor og far gjør ikke så mye!!”
Har du merket slike stemmer inni deg?
Hva er dette? Det er Satans stemme. I bibelen kalles
han for Fristeren. Han vil lokke oss
til det som er galt. Han vil prøve å få oss med på ting som vi egentlig ikke
burde være med på. Han vil at du skal lære deg å si: ”Det er vel ikke så
nøye.”
Djevelen er fullt klar over at vi har
en syndig natur. Han vet at det er noe hos oss som nettopp vil prøve seg på
det som lokker og drar, og som fører til synd. Daglig prøver han å overrumple
oss. Når vi har falt, prøver han å hindre oss i å innrømme synden.
I den sjette bønnen i Fadervår ber
vi Gud om ikke å overlate oss til Djevelens forferdelige makt. ”Led oss ikke
inn i fristelse,” sier vi. Med det ber vi Han beskytte oss mot det onde og
verne oss mot den onde (Satan).
Vi har jo selv så liten kraft til å
stå imot Satans mange fristelser. Han er en tusenkunstner og vet å finne våre
svake punkt. Men han vet også at den som holder seg til Jesus i tro og bønn,
han har et sterkt vern. Jesus vil stride for oss. Han forstår vår vanskelige
situasjon fullt ut. Når vi ber ”Led oss ikke inn i fristelse,” betyr det
også at vi ber om hjelp fra han som aldri har falt i synd. Det er om Han vi
leser i Hebr 4,15 - 16 :”For vi har ikke en øversteprest som ikke kan ha
medynk med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som
vi, men uten synd. La oss derfor med frimodighet tre fram for nådens trone, så
vi kan få miskunn og finne nåde som gir hjelp i rette tid.”
JESUS ER
” – prøvet i alt på samme måte
som vi, men uten synd.”
Denne andakta er henta frå
”Lyskasteren” av Egil Sjåstad. Lunde
Forlag.
”Kall på meg på nødens dag, så
vil jeg utfri deg, og du skal prise meg.”
En eller annen kan spørre: Har vi da
en virkelig visshet om bønnhørelse? Og det spørsmålet har sin store
betydning.
Ja, vi har slike grunner for det, at
hvis vi bare fikk våre øyne opplatt til å se det, skulle vi begynne å rope
av glede over hvordan det i virkeligheten er. Derfor er det rettest å si at det
som vi egentlig trenger er bare at Gud viser oss den nåden å lukke opp våre
øyne. Det er som den gang tjeneren til Elisa var redd for fienden som hadde
sperret dem inne. De ble hjulpet bare ved at Elisa bad: Herre, lukk opp hans øyne
så han må se! Da fikk han øyeblikkelig se at hele fjellet var fullt av
gloende hester og vogner omkring Elisa. Slik skulle også vi bli fulle av trøst
i vår bønn, bare vi hadde åpne øyne til å se hvordan Gud hører våre bønner.
Vi skal bare nevne de tre viktigste grunner for at vi kan ha visshet om bønnhørelse.
Den første hovedgrunnen er: Det er
Herren, Gud selv, som har sagt at vi skal kalle på ham i nøden! Og han har
forsikret: ”Jeg vil utfri deg, og du skal prise meg.” Hvis Gud aldri hadde
sagt noe om bønn, så hadde vi aldri i tiden kunnet vite om han virkelig ville
høre oss. Vi hadde vært i evig uvisshet. Nå trenger vi ikke det.
Det er Guds egen befaling at vi skal
ta vår tilflukt til ham. Og det er Guds egen forsikring at han vil høre oss.
Stans og tenk! Kan det være noe usikkert i det som Gud selv har sagt ? Hvem er
Gud? Tror du på Gud? Er Gud til å stole på? Kan Gud svikte et eneste av sine
ord? Er ikke et ord av Guds munn sikrere enn det som du ser for dine øyne? Be
Gud om åpne sanser så du ser hva som ligger i at Gud selv har bedt oss om å
be! Da skal du til slutt bli klar over at det er ikke noe i all din bønn som får
Gud til å gi deg noe. Men det er hans eget ord og løfte. Gud gjør alle ting
for sin egen skyld. Luther sier så treffende: ”Hvis ikke Gud hadde befalt oss
å be og lovet å høre, så kunne alle skapninger ikke be seg til det minste
med all sin bønn. Merk derfor dette: Ikke den bønn er god og rett som er
andektig, beveget eller lang for timelig eller evig godt, men den som bygger og
stoler fast på Guds tilsagn. Den blir hørt (hvor ringe og uverdig den måtte være
i seg selv) for Guds sannhets og forsikrings skyld. Guds ord og løfter gjør
din bønn god, ikke din andakt. Og dessuten er det nettopp troen på Guds løfter
som er den rette andakt, og uten den er all andakt tvers igjennom bedrageri.”
Se, for en sikker grunn vi har for vår trøst i bønnen, når vi istedenfor å
famle etter våre følelser, bare kunne holde vårt øye festet på Guds
tilsagn.
Den andre hovedgrunnen for vår
visshet om bønnhørelse er at han også kan gjøre alle ting. Den kommer på
sterkeste måten til uttrykk i slutten av Fadervår: Ditt er riket og makten og
æren i evighet. Disse ordene skal ikke bare være en lovprisning til Gud, men
også til en kraftig trøst for oss: Vår Far er en mektig Herre og Konge, som
med største letthet kan gjøre alt det vi ber om, selv om det ser aldri så
umulig ut for oss. Og denne trøsten trenger vi også til. For det er en av de
store hindringene for vår tro, at vi synes det er umulig. Det er hedningen i vårt
hjerte som ikke tror at Gud kan gjøre mer enn vi. Når vi forgjeves har søkt
hjelp i egne og andre menneskers krefter, da mener vi at en sak er umulig. Se,
da kreves det en Gud som kan gjøre mer enn vi og andre mennesker. Men har vi en
slik hjelper? Herren Kristus lærer oss i Fadervår å bekjenne at vår
himmelske Far er slik. For ditt er riket, du er en allmektig og eneveldig Konge
over alt det som du har skapt. Du kan by over alle krefter både i naturens og
åndens verden. Du kan råde bot på alt og gi alt som er nødvendig for vår
frelse.
Den tredje hovedgrunnen for vår
visshet om bønnhørelse, eller rettere: den første og siste grunnen, ligger i
selve vår Frelser – i det at han har gitt seg selv, i hans løfter, hans forbønn,
hans trofasthet og hele hans person. Se, her er det som framfor alt skulle gjøre
oss visse på at alt det vi ber om i hans navn, også virkelig blir gitt oss.
Her blir med ett den største hindring for vår tro gjort til intet: Vår
uverdighet. Hør: Det er Kristus alene som Gud har sitt velbehag i. Kristus sa:
”Alt det dere ber Faderen om i mitt navn, det skal dere få”. Og hva er det
å be i Jesu navn? Det vet vi: Det er å be om det på Jesu regning, fordi han
har lidt for oss. Da sier vi til Faderen: ”Se ikke på oss; se på din Sønn!
Hos oss er tvers igjennom usseldom, i Ham er all vår verdighet.” Og Gud har
en gang for alle sagt at han ikke vil se på oss som syndere, men bare på sin Sønn.
I Ham er alle Guds løfter ja og amen. Ber du i Jesu navn, så kan ikke det
minste sukk være forgjeves. Da kan ikke din største uverdighet hindre bønnhørselen.
Alt er ja og amen i Ham. Må Gud åpne våre øyne og øke vår tro!
Denne andakta er henta frå
”Husandaktsboken” av C. O. Rosenius. Lunde
Forlag.
To unge kristne sto en dag og
diskuterte. Den ene mente faktisk at Jesus nå hadde fylt ham helt og gjort ham
syndefri. ”Men kjære deg,” sa den andre, ”da trenger jo ikke du lenger be
Fadervår.”
Der heter det: ”Forlat oss vår
skyld. Du hører altså ikke med til dem som trenger å be slik?
Da er det merkelig at Jesus lærte
Andreas og Matteus å be slik!”
Han hadde rett. Saken var at den første
nok var kommet inn på en blindvei. Han så ikke at han fortsatt var en synder.
Fadervår forutsetter at Guds barn er syndere. Vi har stadig behov for
tilgivelse.
Ikke noe taler sterkere imot en
”syndefrihetslære” enn den bønnen som millioner kristne omkring i verden
ber daglig: ”Forlat oss vår skyld.”
Han som lærte oss å be denne bønnen,
fikk selv smake hva det vil si at vi er syndere.
”Han bar syndene våre på sitt
legeme opp korstreet” (1 Pet 2,24)
Han kom under Guds egen dom over våre
synder. Det kostet han alt å ordne det slik at vi frimodig kan be: Forlat oss vår
skyld.
Det han gjorde var fullkomment. Det
finnes ikke en eneste synd som er så stygg at ikke Gud kan tilgi? Hvorfor?
Fordi Jesus bar straffen for dem.
Men det finnes hjerter som er så
harde at de ikke virkelig ber om tilgivelse, selv om de ber Fadervår aldri så
mye. Det er dem som ikke selv vil tilgi sine medmennesker. ”Forlat oss vår
skyld som vi og forlater våre skyldnere,” heter det i Fadervåret. Den som er
stri og ikke vil tilgi andre, han ber selv en hyklerisk bønn om tilgivelse.
HAN BAR
”Han bar våre synder på sitt
legeme opp på korstreet”
(1 Pet 2,23)
Denne andakta er henta frå
”Lyskasteren” av Egil Sjåstad. Lunde
Forlag.
”Fadervår” inneholder en
innledning, sju bønner og en avslutning.
I dag skal vi ta for oss Fadervårets
første bønn:
”La ditt navn holdes hellig.”
Guds navn er i bibelen uttrykk for
Gud selv. Det første vi lærer å be om, har altså
med Gud å gjøre. Slik er det også
med de 10 budene. De tre første budene gjelder Gud og hans navn. Det er det
viktigste av alt. Ordet ”hellig” brukes om det som er rent, opphøyd,
guddommelig. Det hellige er i en absolutt særstilling.
Hvordan blir Guds navn holdt
hellig? Vi skal la en svensk predikant få svare. (Han het Rosenius og levde i
forrige hundreår) : ”En kristen tjenestegutt skal være den beste
tjenestegutt, en kristen håndverker en ivrig håndverker, en kristen
forretningsmann den mest pålitelige i sin stand, en kristen nabo den beste
nabo. Se, da blir Guds navn æret og holdt hellig og Guds rike får framgang
blant oss. Lever de kristne slik, så har det langt større virkning enn de
fineste ord.”
Det var under en stor tale –
Bergprekenen – at Jesus lærte disiplene Fadervår. I den talen sa han også
disse ordene: ”Slik skal også deres lys skinne for menneskene, så de kan se
de gode gjerningene dere gjør, og prise deres far i himmelen.” (Matt 5, 16)
Sammenlign disse ordene med sitatet
fra Rosenius. Et liv der Jesus er herre, blir et liv som holder Guds navn
hellig. Og andre vil merke det. Hvis dette skal skje, må Gud selv komme til oss
og ”hellige” sitt navn. Derfor ber vi ”La ditt navn holdes hellig.”
NB:
Det første vi lærer å be om, har
med Gud å gjøre.
Denne andakta er henta frå
”Lyskasteren” av Egil Sjåstad. Lunde
Forlag.
Apostelgjerningene er en spennende
bok. Der blir det fortalt om en rekke merkelige episoder.
I dag skal vi høre om en politisk
leder. Han het Feliks og var landshøvding i Cæsarea.
Paulus satt i fengsel i Cæsarea, da
han møtte denne mannen. I Apg 24 holder han en lang tale for Feliks.
Feliks ble interessert. Han ville høre
mer og sendte bud etter Paulus flere ganger.
De samtalte om troen på Jesus. Men så
langt vi vet, ble det aldri slik at han vendte om.
Positiv interesse er ikke det samme
som å være en gjenfødt kristen. En dag kom Paulus inn på alvorlige ting som
”rettferdighet, avholdenhet og dommen som skal komme.”
Da ”ble Feliks skremt og sa : Det
er nok for i dag…”(Apg 24, 25).
Paulus og Feliks var gode venner. Det
er fint å ha venner blant ikke-kristne mennesker.
Men det gode vennskapet førte ikke
til at Paulus tok bort alvoret i det han ellers forkynte.
Nei, det måtte fram – for Feliks
sin skyld. Det kommer en dom, sa han. Da blir det et enten/eller. Det blir
frelse eller fortapelse, - herr landshøvding!
Feliks ble urolig når han hørte
dette. Den merkelige fangen som satt der i lenker, gjorde han – en stor
politisk leder – skremt og redd! Slik kan det bli når vi får gå ærend for
Gud og forkynne hans budskap. Men det er ingen hjelp i å bli urolig og skremt
hvis det ikke fører en til Jesus. Feliks står der som et tragisk eksempel.
Interessert, - grepet av budskapet, -
men ikke frelst…
TIL ETTERTANKE
I denne andakten har vi hørt om to
personer. Tenk nå over om du kjenner noen slik ”Feliks”.
Kanskje Gud vil at du skal være en
”Paulus” for han/henne?
Denne andakta er henta frå
”Lyskasteren” av Egil Sjåstad. Lunde
Forlag